Nei dette var trist! En kjenning fra Evenes jeg prata med i dag mente Sigmund var død, og undersøkelse på nett kom opp med denne siden.
Jeg kjente Sigmund fra da vi som sosionomer hadde arbeid i Harstad. Våre familier omgikkes en del. Etter at vi flyttet i 1975 så jeg ham lite. Men så dukket han opp på arrangementer i regi av Norsk helse- og sosiallederlag. Glad gutt som vanlig. Sang og spilte. Friske meninger. Veldig hyggelig å treffes. Fikk for øvrig en hilsen fra han for ikke lenge siden. En sortlending som hadde vært til behandling på kreftavdelinga i Tromsø hilste, og jeg forsto selvsagt at han var syk. Men ikke at det var så alvorlig som det tydeligvis har vært.
Jeg har bare positive minner fra faglige diskusjoner og private møter, og både min kone Gerd og jeg sender vår medfølelse til familien. Takk for det hyggelige bekjentskapet, Sigmund!
Minneord til Sigmund
Jeg har kjent Sigmund siden vi gikk i samme klasse på engelsklinja på Narvik Gymnas, gode venner, begge «bondestudenter», felles russetid. Kan fortsatt se ham for meg fra den tida – rolig og avbalansert, lun humor, nærværende, tenksom, lapper på kryss og tvers i tysktimene, noen ganger veeeeldig omstendelig ordbruk.
Så gikk det mange år før vi møttes igjen – i mellomtiden, når jeg for forbi Lilandkrysset på vei mellom mine foreldres hus i Bjerkvik og flyplassen, tenkte jeg av og til at han bor visst der, kunne vært artig å stikke innom og hilse på... Leste i Fremover at han og kona Barbro drev butikk på Liland, syntes det var flott med slike forsøk på å berge livsnerven i et lite lokalsamfunn. Forsto at de også var aktive i Kystlaget, og der, nede på Brygga, var det da også at jeg kom til å se Sigmund igjen sommeren 2006 – 40 år etter at vi sist møttes. Han var blitt tynnere, gråere i håret (som meg), men slett ikke vanskelig å kjenne igjen.
I 2007 flyttet jeg selv til Evenes, og etter det, traff jeg Sigmund med ujevne mellomrom - på butikken, på Bryggedagene, på kulturelle arrangementer i kommunen. Alltid hyggelig å slå av en prat. Sigmund snakket ofte varmt om koret og at jeg burde begynne der, siden han husket jeg var glad i å synge og dessuten som innflytter i kommunen sikkert kunne trenge å bli kjent med flere. Tusen takk for den oppmuntringen!
Vi kom til å synge sammen i Bogen Sangforening i knapt ett år, dessverre ble det ikke mer før Sigmund så brått ble syk. Jeg savner fortsatt stemmen hans bak meg i bassrekka og små utvekslinger om stort og smått i pausene og på felles kjøreturer i dirigent Ekaterinas bil til og fra korøvingene. Fortsatt kjennes det uvirkelig at Sigmund aldri skal komme til øvingene våre, aldri kompe koret på gitaren, aldri minne meg vennskapelig på om at hvis man har lyst til å gå litt ned i vekt må man jo ikke spise masse kaker i pausene selv om de står der….
Jeg er glad for å ha kjent Sigmund i begge disse periodene av mitt liv, og tenker med takknemlighet tilbake på vennskapet vårt. I begravelsen kunne jeg dessverre bare delta i tankene, så jeg får si det her: Fred være med ditt minne, Sigmund.
Greta Marie
MINNEORD TIL SIGMUND ZYLLA.
Vårt fellesskap og vennskap oppsto da Sigmund kom til Narvik og gikk på realskolen og gymnaset her.
I vår klasse på engelsklinja var vi 25 jenter og 5 gutter. Vi tok godt vare på «guttan vårres»
Sigmund var fra landet, som vi sa. Han var en lun og koselig person, lett å komme i kontakt med. Vi
la merke til at han stadig hadde nydelige hjemmestrikkede kofter på. Så kom russetid og høytidelig avslutning på gymnaset.
Det var den gang guttene hadde pen dress, jentene hadde hvite kjoler og alle bar den sorte studenterlua,
Ti av oss jentene hadde dannet «klubb» under gymnastiden, og klubben gjenoppsto da vi alle fylte 50 år.
Jeg hadde fulgt Sigmunds sitt liv og virke, og visste at han var tilbake i hjemtraktene med sin familie.
Så da «klubben» møttes i Narvik et år, så dro vi på sightseeing i nettopp Sigmunds nærområde.
Vi besøkte kirkegården ved Evenes Kirke, hvor ei av oss, Birgit Bergvik, har sine foreldres gravsted. De var bekjente av Sigmunds foreldre,
« Nu ringe vi han Sigmund» sa jeg, og som sagt så gjort. Han stilte opp på Liland Brygger men kaffe og kaffebrød.
Da var det ca 40 år siden vi sist hadde møttes. Det ble ei artig stund med mimring og latter.
Og da Sigmund dro frem loddboka, kjøpte vi selvfølgelig lodd på badestampen. Spent på om noen av oss kunne vinne, og allerede opptatt
av eventuell lang transport av gevinsten.
I fjor var det 50 års russejubileum. Sigmund hadde bestemt seg for å dra på sangerstevne i Svolvær, og vi syntes det var kjempetrasig at han
ikke skulle være med oss. - Men nå ble det ikke sånn. Sigmund hadde fått kreft.
Jeg spurte om jeg kunne ringe til han og høre hvordan det gikk med han. Det blei mange gode samtaler om tro og tvil,
politikk og situasjonen i Norge og verden forøvrig . Men vi var begge enige om Guds tilstedeværelse blant oss mennesker.
Jeg hadde en «kjempetro» om at ting skulle gå bra for Sigurd. Men mennesket spår og Gud rår.
Jeg vil sitere et dikt med ukjent forfatter:
Ikke før veven har stilnet, og skyttelen sluttet å slå,
skal Gud trekke teppet til side, og la oss så rett forstå
hvorfor de mørke tråder så vel som de gylne bånd,
er like nødvendig for mønsteret i Mesterens veldige hånd.
Jeg tror at Gud hadde bruk for Sigmund til andre oppgaver. Og siterer fra Salme 121:
Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Fred med Sigmunds minne.
Eli Barbro Syversen
Minneord til Sigmund
Lakså grendehus 28.12.2016
«Det er langt mellom venner,» skriver Kolbein Falkeid, dikteren fra Haugesund:
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står bekjentskaper og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Sigmund var en slik venn. Én man ikke tok feil av.
For ti år siden i går, den 27.12.2006, kom jeg til Liland for å feire sammen med mor mi det som skulle hennes siste nyttårsaften. Sigmund viste som alltid støtte og omsorg. Den høsten var det spesielt godt å ha ham på Liland.
Vennskapet vårt startet i 1961 da vi begge begynte på Narvik Høyere Allmennskole, som det het den gangen. Joda, vi visste om hverandre fra før, men Sigmund soknet til Bogen og jeg til Liland, så vi hadde ikke mye å gjøre med hverandre i barndommen.
Riktig nær hverandre kom vi høsten 1967, da vi delte hybel i en fuktig kjeller i Bergen. Ganske kummerlige forhold. Bare kaldt vann i kjellerrommet ved siden av hybelen. Men du verden kor artig vi hadde det. Spesielt minnes jeg lange frokoster med Sigmund doserende ved kjøkkenbordet. Han hadde mye på hjertet, den gutten. Og, ja, det kunne bli omstendelig og langt noen ganger. Men aldri kjedelig. Best var han kanskje når han brukte språket til, med fynd og klem, å slå fast allmenne sannheter, som han hadde sin egen vri på. For eksempel: «Røyke gjør de, men tobakk skal de ha!» Det haglet av slike «aforismer».
Etter hvert slo Sigmund og Barbro seg ned på Liland, og vi kunne utvikle vennskapet vårt videre. Utallige møter og samtaler, gjerne over et glass eller to, enten oppe hos dem eller nede hos oss.
Sigmund var alltid der. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han ble en klippe i mitt liv.
Nå er han borte. Det er tomt etter ham.
Men:
Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Fred være med han Sigmund.
I takknemlighet
Ivar
Jeg får ikke vært med i begravelsen og ønsker derfor å skrive noen minneord til Sigmund.
Det jeg skriver er kanske litt uhøytidlig, men jeg håper det er greit fordi det er godt ment.
Jeg følte meg alltid velkommen hos Sigmund og Barbro. Har hatt mange fine stunder der og mye å være takknemlig for, ikke minst for at dere sammen skapte et fint andre hjem for Rakel og Victor.
Jeg vil minnes Sigmund som en mann som hadde evnen til å engasjere seg og gå opp i det han hold på med. Være seg butikken, jobben som flyktningekoordinator, rollen som bestefar eller som hundeeier.
Sigmund var en klok og fornuftig mann, som også hadde et vesen som gjorde at en følte seg vel sammen med ham. Han var en likanes kar, og selv om han hadde meninger og meningers mot, så tror jeg ikke noen har noe vondt å si om Sigmund.
Jeg må også få lov til å si at jeg også vil minnes en mann som likte å kjenne på frihetsfølelsen av å ikke ha på sokker innadørs og som ikke tok seg selv mer høytidlig enn at han kunne gå marodes på gulvet sammen med Siba. Som kunne nøysomhetens kunst med å klemme ut siste rest av kaviartuber og ikke minst kunne fange fluer bakfra (iallefall i teorien). Som likte å dra ut måltidene i det lange og som var flink til å fortelle historier fra rundt omkring og gjerne litt tilbake i tid.
I det hele tatt en flott fyr som med sin lune væremåte skapte trygghet og positivitet rundt seg. Som dere i nærmeste familie kan være stolte av og ha fine minner om.
Mine tanker og medfølelse går til nærmeste familie og pårørende. Jeg føler med dere som litt for tidlig har mistet en kjær mann, far, bestefar eller bror.
Verdens beste farfar i universet