Arne Nikolai Pedersen

Arne Niklolai Pedersen var onkel til Anita Elin, som jeg var gift med i mange fine år. Allerede før vi fikk den første av våre fire døtre i 1988, ble det å reise til Nord-Norge en fast del av ferieritualet vårt om somrene. Turen gikk hver gang til de faste stoppestedene Narvik, Forra og Harstad. Dette var, og er fortsatt, blant Anita Elins gode ”ankerfester” fra barndom og ungdomsår. Også for meg skulle dette bli kjære ankerfester. Ikke minst takket være de mange fine personene jeg ble kjent med. Blant dem var Arne Nikolai Pedersen. Arne var en gjennomgående snill og god person, slik jeg ble kjent med ham. Han kunne være både sta og påståelig innimellom, nesten til det irriterende av og til, men dette var også noe av den karakteristiske særegenheten hans. Han hadde meninger og meningers mot. Det står det respekt av. Arne Nikolai var kanskje mest av alt humoristen og moromannen i søskenflokken. Han hadde gjerne en god historie fra barndom eller et langt arbeidsliv. Jeg oppfattet også at han var lettrørt. Han kunne gjerne felle noen tårer når han syntes noe var rørende eller han mintes noe som hadde vært tragisk. Arne fortalte meg om livet sitt – om at han ikke vokste opp sammen med søsknene i Forra, om at han ble plassert hos en famiie på Liland, om trebåtbyggerutdanninga, om utenriksfarten på både rolig og opprørt hav, om tiden som plastbåtbygger og om tiden ved Mathiasens verksted i Harstad. Der var han en betrodd medarbeider, først og fremst med ansvar for trebåter og trearbeid. Den seks år lange restaureringsjobben med skøyta Alpen sto på 1990-tallet som et mesterstykke for pensjonisten Arnes kunskaper om og komeptanse på trebåter. Det ble to sider i Harstad-Tidende om det flotte prosjektet. Jeg oppfattet at Arne Nikolai hadde et innholdsrikt liv, med mange gode opplevelser. Han hadde også gode år sammen med sin Klara, og de siste årene, etter at Klara gikk bort, sammen med Karine. Sammen hadde de et godt liv, fortalte Arne. Arne og jeg har hold kontakten helt til det siste. Vi snakket av og til på telefon. Siste to ganger var da en av båtene som ble bygget ved verkstedet i Forra gjestet havna i bygda mi Ekne i Trondheimsfjorden sommeren 2016. Siste telefonprat hadde vi for tre-fire uker siden, da han var innlagt ved Universitetssykehuset i Tromsø. Arne var alltid lett å prate med. Også siste telefonsamtale gikk lett. Han var alltid imøtekommende og interessert. Og han hadde alltid gode råd å bidra med om det var noe jeg lurte på med egen båt eller båt- og verftshistorikk. Jeg og familien min hadde en god og kjær venn, onkel og gammelomkel i Arne Nikolai, og det var stor glede i heimen de gangene han gjestet oss på Ekne. Jeg kunne dessverre ikke komme i begravelsen, men ønsker på denne måten å si takk for tiden sammen, og takk for alle de god minnene, Arne! Svein Helge Falstad Ekne

Det å skrive minneord om en så flott mann er ikke så lett, rett og slett fordi det er så mye jeg vil dele og så mye vi har delt. 20år og ikke et dårlig minne, bare gode. Jeg har vært verden rundt med alle flotte historier som du har fortalt,og delt med meg. Du har tatt meg med på turer og delt dine erfaringer underveis, tusen takk det skal jeg aldri glemme. Tydelig og stødig, gode klemmer og mang en latter. Som pappa sa, sjømannen har lagt til kai for siste gang. En stor stemme har stilnet. Vi vil savne deg Legger ved en link til den fineste sangen jeg har hørt deg synge https://mobil.fremover.no/video-import/arne-synger-ut/v/1-55-7085677

Kjære Arne! En man som dæ sett sine spor. Ikke di spor som lages i snø, som forsvinn med sola. Du har satt dine spor i stein. Æ e så ufattelig glad for at akkurat du valgte å bli en del av vårres familie. En bedre bestefar kunne vi ikke hatt. Du va en mann som stillte opp for oss, som ikke sa nei om du kunne hjelpe. Skulle du hjelpe oss så skulle det gjøres med en gang. Det va aldri; vent te i mårra. Æ vil gjerne dele nån minna om dæ som æ hold kjær. Vi hadde en ferietur te Lofoten. Æ, du, bestemor og ho Kristin. Det gikk litt fort av og te. For du va ikke akkurat den som va lett på gasspedalen. Bestemor skjentes på dæ og spurte om du ikke hadde lært å lese skilt. Joda, det hadde du. Det sto 60 på ene sia og 60 på andre. Det ble 120 te sammen. Såpass hadde du no lært på skola. Og så va det den gangen du hadde vært på havet å feska sild. Sild hadde du fått og, ganske mye av. Så det ble salta og røkt en god del. Hengt te tørk i traktorgarasjen der du trudde den hang trygt for villdyr. Lite hadde vi vel tenkt på Miranda, fjordhest uten like, som galant brøyt sæ inn og spiste opp alt som va. Kem hadde vel trudd at ho va like gla i fesk som dæ. Det e så mye som skulle vært sagt, men ord e ikke nok. Det e vel på sin plass å takke dæ og. Takke dæ for den oppdragelsen og verdian du prenta inn i oss sammen med bestemor. Di e gull verd og har gjort mæ te det menneske æ e i dag. Æ blir aldri å glemme dæ, urolige, gale, morsomt og fantastiske mann. Æ e gla i dæ og æ blir å savne dæ. Om minna va et tegn på rikdom, så har du gjort oss til verdens rikeste. Fred over ditt minne.