Arne Ragnar Karlsen

Kjære pappaen min, det e ingen ord som kan beskrive kor stort savnet blir etter dæ. Det føles så ufattelig urettferdig at du ikkje e her mer. At ho lille Olivia skal vokse opp uten den snille og gode bestefaren sin. At vi aldri skal få spise de gode vaflen dine igjen. Eller høre alle historian dine om alle reisan dine jorda rundt. At vi aldri skal få nyplukka blåbær fra Kvæfjordmarka, eller få spise julemiddag laga av dæ med verdens beste brunsaus. At æ aldri igjen kan spørre dæ om hjelp med nokka, du hadde alltid løsninga på alt. Hvis ikkje du kunne det så kunne ingen det. Savnet etter å høre stemmen din, latteren din, når du kjefta i bilen fordi noen brøyt vikeplikta. Det e alle de små tingan, livet ble plutselig så mye mer tomt. Å livet vårres blir aldri det samme igjen, du kommer ikke tilbake uansett kor mye æ skulle ønske det. Men æ tar med mæ alle de gode minnan og æ håpe de minnan kan overskygge det marerittet som har vært de to siste åran kor du va så syk. Vi unne dæ hvilen etter den sinnsyke kampen du kjempa men savnet e så ufattelig stort. Æ elske dæ pappa, en del av hjertet mitt forsvant med dæ og du blir aldri glemt. Minnet om dæ skal alltid holdes i live, Olivia skal få vokse opp med historia om han bestefar og vise ho alle bildan av dokker. Hvil dæ nu pappa, det har du fortjent ️

Takk for godt naboskap gjennom mange år. Hvil i fred, Arne. Varme tanker til familien.